å ta av seg masken

Hele mitt liv har jeg vel egentlig tenkt at jeg ikke akkurat har vært den vakreste jenten i klassen. Tviler på at det er så mange jenter som tenker at de er det. Likevel prøver vi vel alle å være det....Det vil si, skal prøve å gå tilbake til meg nå, jeg har siden ungdomsskolen prøvd å se penere ut enn jeg er. Sminket meg, brukt linser, prøvd å gått med litt matchy klær.

Men så skjedde det noe. Jeg reiste til Brasil, og fra dag en fikk jeg høre hvor vakker jeg var. Av venner, av gutter, av folk på gata, av gamle koner, av barna...av alle. Og i et halvt år var jeg virkelig den vakreste jenta i gata. I alle fall i andres øyne. På grunn av det blonde håret og de blåe øynene mine selvfølgelig. I et halvt år kunne jeg ikke gå ut på gata uten at de fleste gutter og menn snudde seg og sendte lange blikk etter meg. Jeg kunne ikke gå på et utested uten at noen ba om å få kysse meg. Det gikk sjelden en dag uten at en forbipasserende eller en vennine fortalte meg at jeg var bonita, linda eller gostosa...americana, beatiful...

Jeg vurderte å farge håret og bruke brune kontaktlinser. Det hadde vært så utrolig morsomt å sett uttrykket til mine brasilianske venner da ;)

Jeg begynte å tenke, hvorfor i alle dager strever vi jenter med å se bra ut alltid? Hvem har sagt at det er gøy å være vakker. Det eneste det resulterer i er at du knuser hjertene til de fleste av dine guttevenner. Ikke fordi de ble forelsket i deg, ikke fordi alle de fremmede som sendte meg lange blikk akkurat likte meg, men fordi de likte håret og øynene mine. Som ikke har noe med meg å gjøre at all!

Selv om jeg på mange måter hatet det, fortsatte jeg å gå med linser og maskara. Når kamerater kom på uventa besøk i leiligheten og jeg hadde nydusja ugredd hår, briller og ingen sminke på, hatet jeg det. Følte meg utrulig stygg.

Helt til noe skjedde... Vi hadde noen venner fra en konservativ pinsemenighet. Vi møtte en dame på busstasjonen fra denne menigheten. Hun evangeliserte. Hun fortalte oss hvordan bibelen forteller at vi jenter ikke skal smykke oss med gull og diamenter, men med den hellige ånd. Selv bruker de ikke sminke, armbånd eller smykker. De går alltid i skjørt til knærne og t-skjorter. For min del går de litt for langt, men de satte fingeren på et svakt punkt. Hvorfor kunne jeg ikke vise meg selv med briller uten sminke uten å tenke at jeg var utrolig stygg. Hvorfor må jeg bruke tid og penger på å se pen ut, når jeg hatet at all oppmerksomheten pga utseendet uansett? Det er jo innsida som teller? Dessuten er bibelen nokså klar på saken. Vær ikke bekymret for klær på kroppen. Gud er på hjertet, ikke på det ytre. osv..

Så i et halvt år nå, har jeg droppet sminken og linsene og tatt de fram i bare spesielle anledninger. Jeg har følt meg stygg ja...men samtidig er det litt befriende...

men det er en liten kamp å kjempe, og så mange ganger skulle en ønske at en bare var en gutt...

det irriterer meg at jeg må tenke på det...det irriterer meg at jeg lar det går utover det at jeg faktisk begynner å dømme andre, være misunte på de som er pene, når jeg vet at hvis jeg bare hadde sminkt meg og tatt på linsene, hadde jeg ikke sett så verst ut jeg heller...at jeg nesten ser på det som en synd å pynte meg, for det er det ikke!

Likevel er jeg litt stolt over å ha klart å ikke bry meg så mye i et halvt år. Jeg har bevist at jeg ikke er avhengig, at det ikke har kontroll over meg, at jeg kan ta av masken. Men jeg kjenner at jeg har litt lyst å ta den på igjen. fordi jeg tror ikke at mascara og linser er en farlig maske å gå med, det er bare snakk om å gjøre hverdagen litt bedre for de som ser meg, er jo mye gøyere å se på noe fint ;)

hmm...det er rare greier...men om jeg nå klarer å gidde å stå opp tidligere for å sminke meg....det tviler jeg egentlig sterkt på..så vi får se ;)